torsdag 28. mai 2009

Den avgjørende ettermiddagen

Det hadde ligget en spenning i luften på personalrommet helt fra morgenen av, så det var ikke vanskelig å skjønne at her var det avgjørende ting som skulle skje senere på dagen. Enkelte snakket som vanlig med de andre kollegaene mens de nippet til den lunkne kaffen, lo som om de ikke hadde den minste angst for det som skulle skje. Andre satt tause ved bordet, og nikket fraværende når de ble spurt om noe.

Ettermiddagen kom plutselig, og etter at den obligatoriske "jobbe sent" baguetten var fortært i stillhet, var det ingen vei tilbake. Blyantene ble spisset, viskelærene lagt klare, bordet på arbeidsrommet ble ryddet og lastet opp med twist og cola. Hvordan skulle dette gå? Alltid var det en eller annen som presset seg fram med spisse albuer, krevde og krevde, men hadde lite å gi. Kanskje kunne det bli bedre i år? De virket jo ganske ok disse som sammen med meg de neste timene skulle forsegle min skjebne hele det neste året.

Det tok ikke lang tid før arbeisdsrommene var som trykk-kokere, det var synlige svetteperler på manges panner, mange var blanke og matte i blikket, mens enkelte så ut til å ha sett ett lys som gikk hus forbi de fleste andre. Det burde vært luftet, for et par av rommene luktet gympose, men lufting kunne man ikke ta seg tid til - det sto om hverdagen et helt år fram.

Skulle det bli en håpløs hverdag med tidlige oppstarter hver dag hele uken og sen avslutning fredag ettermiddag i år igjen? Nei, dette året var det min tur! Ingen spisse albuer skulle frata meg et godt arbeidsår, jeg skulle ikke bare være grei når noen ville bytte litt om på noe - jeg skulle slåss til hodet ikke klarte mer, øynene rant, cola'n var tom og favorittbitene spist opp. Før jeg kunne gå hjem og kaste meg nedpå sofaen som et slakt skulle jeg skulle klare å ha en god timeplan klar for neste skoleår!

1 kommentar:

  1. Hehe. Du beskriver det veldig bra HC. Men hvem i all verden var det som var så smarte og dro i butikken for å kjøpe inn cola og twist? :) Takk for hjelp og støtte i dag. Cathrine

    SvarSlett