Er skolen klar for å betale for digitale innholdstjenester?

Den digitale utviklingen i samfunnet, og dermed også i skolen, har vært enorm de siste ti årene. På slutten av 1990-tallet og over i starten på 2000-tallet ble det investert i stadig mer datautstyr og programvare i skolene, men både maskinparken og tilgangen til god programvare til undervisningsbruk var ikke mye å skryte av. Internett var ennå ikke blitt allemannseie, og i skolen var det ofte bare noen få maskiner som var koblet mot nettet. Pedagogisk programvare på nett var heller ikke tilgjengelig, så derfor måtte man forholde seg til de programmene skolene hadde kjøpt inn og som var installert på den enkelte maskin. Få maskiner og dårlig utvalg av pedagogisk programvare gjorde at dataundervisning, for det het jo ennå ikke IKT, var noe de datainteresserte lærerne drev med.

2000-tallet kom, og den teknologiske utviklingen skjøt voldsom fart. Datamaskiner og internett ble raskt en naturlig del av hverdagen for de fleste av oss, og da den nye lærerplanen, Kunnskapsløftet, kom i 2006 var "Å kunne bruke digitale verktøy" blitt tatt inn som en av de fem grunnleggende ferdighetene. Digitale ferdigheter ble plutselig sett på som like viktig som "Å kunne uttrykke seg muntlig", "Å kunne uttrykke seg skriftlig", "Å kunne lese" og "Å kunne regne". Dette måtte jo få store konsekvenser for undervisningen i skolen?

Som en av de fem grunnleggende ferdighetene skulle nå digitale ferdigheter inn som en naturlig del av alle fag, men dette var lettere sagt enn gjort. Hvordan skulle man gjøre dette i praksis? Lærerne hadde ikke den kompetansen de trengte, datainfrastrukturen i skolene var dårlig, og det fantes lite god pedagogisk programvare i skolen og på markedet.

Sakte men sikkert er skolene blitt mer og mer digitale. Kommunene og skolene har brukt mye ressurser på infrastruktur og kursing av lærere, og selv om det har gått sakte i mange skoler, så bruker man i dag digitale verktøy i undervisningen i stadig flere klasserom rundt om i landet. Forlagene var raskt på banen med nettbasert digitalt innhold etter at Kunnskapsløftet kom, og best av alt for skolene - det var gratis! Forlagene og andre tilbydere har de siste årene kommet med stadig mer digitalt innhold tilknyttet sine læreverk, og det aller meste av dette har vært gode nettbaserte programmer gratis tilgjengelig på internett – helt frem til nå.
I høst ble Salaby, Gyldendals store nettsatsing på pedagogisk programvare det siste året, lisensbelagt. Dette har vært et meget populært nettsted for 1.-4. klasselærere og elever, og kanskje nettopp derfor ser nå Gyldendal en mulighet for å kunne tjene tilbake noen av pengene de har investert. I tillegg til Salaby finnes det et utall andre pedagogiske programmer/nettsteder som koster en årlig lisens, og det er mange av dem som er veldig gode.

Men er norske skoler klare for å betale for disse tjenestene?

Det sitter nok langt inne for skolene å skulle betale for disse tjenestene, for man er blitt relativt godt vant med at forlagene har laget mange gode åpne nettsider tilknyttet læreverkene. Når forlag og andre tilbydere nå ønsker betaling for digitalt innhold, så må de regne med å møte skepsis hos dem som sitter på pengesekken i skolene. Skolene er vant til å bruke penger på lærebøker, kladdebøker og blyanter. Og kanskje en PC eller tre når det er blitt litt penger til overs! Men med lisenser på stadig flere digitale pedagogiske innholdstjenester, så må kanskje skolene tenke nytt?

Jeg er ganske sikker på at skolene vil være villige til å betale for gode digitale pedagogiske nettsider og nettressurser som for eksempel Salaby, Multi digitale tavler, og Creaza i årene som kommer. Det vil nok bare ta litt tid før denne type programmer blir vanlig i de fleste norske skoler, for det må en pedagogisk nytenkning til i både skoleledelse og pedagogisk personale før en skole vil være klar til å betale hva det koster. Det er avgjørende at disse nettstedene ikke må tenkes på som dataprogrammer, men som pedagogiske læreverk på linje alle andre læreverk som allerede kjøpes inn i alle skoler. Økonomien i de fleste skoler tilsier også at man er nødt til å tenke nytt, for de færreste kan få i både pose og sekk. Kanskje må man kutte ut noen lærebøker i et fag eller to slik at man heller kan bruke pengene på en lisens til et nettbasert pedagogisk program?

Kunnskapsløftet legger opp til at elevene skal lære å bruke digitale ferdigheter som en naturlig del av undervisningen, og derfor er gode digitale pedagogiske programmer så viktig. Kjøper en skole en lisens til for eksempel Salaby eller Creaza, så får man tilgang til en rekke oppgaver, verktøy og andre ressurser som på en naturlig måte kan brukes og integreres i undervisningen i mange fag. Når man i skolene erkjenner at digitale pedagogiske innholdstjenester må vurderes sammen med og opp mot andre læreverk man vurderer å kjøpe inn til undervisningen, da er skolen klar for å betale det disse tjenestene koster.

Store digitale forskjeller i Bærumskolen

Innlegget stod på trykk i Budstikka 15. juni 2010
I en artikkel i Budstikka 11. juni kunne vi lese om store digitale forskjeller mellom Bærumskolene. Det er flott at avisen setter fokus på disse forskjellene, for vi kan ikke akseptere at tilbudet til kommunens elever er så ulikt på dette området som det er i dag. Det kan ikke være slik at noen skoler utdanner digitalt kompetente elever, mens man ved naboskolen nesten ikke benytter digitale verktøy i opplæringen i det hele tatt.

For å endre på dette har Bærum kommune nå tatt grep, og denne våren ble Handlingsplan for utvikling av digitale ferdigheter i Bærumskolen vedtatt i Sektorutvalg for barn og unge. Dette er en meget god plan som, når den blir gjennomført, vil gi kommunens skoler det digitale løftet skolene trenger. Planen har mål og tiltak for følgende områder: opplæring av lærere, skoleledelsens ansvar, digitale læringsressurser, digital vurdering, hjem-skole samarbeid og infrastruktur. Skal man lykkes med denne satsingen er det viktig at alle disse delene av planen blir prioritert. Det nytter ikke å sitte med mye nytt utstyr uten kompetanse til å bruke det, og det hjelper lite dersom det er opp til hver enkelt lærer hvilket fokus man har på digitale ferdigheter. Det er til syvende og sist skoleledelsens ansvar at elevene får den opplæringen de har krav på.

I avisartikkelen ble det satt fokus på at mange ungdomsskoler brukte den digitale læringsplattformen lite. I Bærumskolen har man valgt å ikke ha læringsplattform for barneskolene, men med gjennomføringen av handlingsplanen vil dette forhåpentligvis innføres for alle. Bruk av læringsplattform stimulerer i seg selv til økt bruk av IKT som et verktøy for elever og lærere i undervisningen, det gir bedre muligheter for hjem-skole samarbeid og det vil være et viktig verktøy i den skriftlige vurderingen som alle Bærumskolene jobber med i disse dager. Innføring av læringsplattform fra tidlig alder, og krav fra skoleledelsen om aktiv bruk - dette vil være to viktige suksesskriterier for at Bærums fremtidige skoleelever skal bli digitalt kompetente.

Oppgradering av skolenes datamaskinparker blir også viktig for å fjerne de digitale forskjellene i Bærumskolen. I dag sliter mange skoler med gamle trege og maskiner, og derfor må utskiftingstakten kraftig opp! Hvert år bør 20% av maskinparken fases ut, for da sikrer vi oss at ingen maskiner er eldre enn fem år. Dette vil selvsagt være kostbart for kommunen og skolene, men det er i dag en stor utfordring at skoleelever overtar gammelt utstyr som bedrifter mener ikke holder mål. Holder ikke utstyret mål for en vanlig bedrift, holder det heller ikke mål for våre skoleelever!

Nesten ingen vil bli lærer i Asker og Bærum

I Budstikka lørdag 15. mai kunne man lese at nesten ingen av de 4000 nye studentene fra Asker og Bærum har søkt på "Grunnskolelærer 1-7" og "Grunnskolelærer 5-10". Det er også 25% færre søkere til studiet "Førskolelærer" i år fra disse kommunene. Dette er alarmerende tall, og dette vil sannsynligvis gjøre at kommunene vil få store problemer med å rekruttere lærere og førskolelærere på sikt.

Vi har i mange år hørt om stadig færre søkere til lærerskolene, og det er satt i gang spennende kampanjer som "Gnist" og "Har du det i deg?". Disse kampanjene har kanskje bidratt til øket søkning totalt i landet, men jeg mener at det er et stort problem for et distrikt at nesten ingen av de unge som kommer derfra ønsker å bli lærere. I Asker og Bærum blir dette veldig tydelig. 81 søkere til "Grunnskolelærer 1-7" og "Grunnskolelærer 5-10" av 4000 søkere sier det meste.

I Budstikkas artikkel er tre kommende studenter intervjuet, og jeg mener de peker på noe av det som er hovedproblemet; "Lærer- og førskolelærstudiet har lav status. Lønnen er lav og fagene virker kjedelige..." De har rett i to av tre. Statusen ER lav og lønna ER lav, men fagene er definitivt ikke kjedelige!

Det er liten tvil om at læreryrket er et meget viktig yrke i et samfunn, og det er helt avgjørende for videre vekst og utvikling at vi får dyktige mennesker til å gi fremtidens borgere en skikkelig utdanning. Målene for arbeidet til "Gnist" er vel og bra, men ingen av disse målene får Asker- og Bærumungdommen til å velge lærerskolen - på kort sikt. Skal vi få dem til å søke denne utdanningen, må lønnsnivået for lærere heves betraktelig. Slik lønnsnivået er i dag er det nesten umulig for lærere å etablere seg i pressområdene i og rundt Oslo.

Å etablere seg i Fiskarstranda i Sula kommune bør være overkommelig, selv for en lærer. Å etablere seg for en lærer i Asker eller Bærum er ikke på langt nær like overkommelig. Likevel tjener en lærer i Fiskarstranda akkurat like mye (eller like lite) som en lærer i pressområdene på Østlandet. Hvor er logikken? Her må Utdanningsforbundet på banen, og de må legge gammel likehetstenkning til side. Lærerne i Fiskarstranda, Vefsn, Vesterålen og Snåsa fortjener alle sin lønn (og mere til), men det er meningsløst at en lærer skal tjene det samme over hele landet. Lærerlønningene i pressområder må opp!

Som lokalsamfunn kan vi ikke sitte stille og se på at nesten ingen av "våre" ungdommer i Asker og Bærum ønsker å velge det fantastisk spennende læreryrket. Det er flott med gode kampanjer som på sikt kan bidra til flere søkere til lærerstudiene, men gode målsetninger og fancy slagord er dessverre ikke nok til å heve statusen for læreryrket blant dagens unge. Lønnsnivået må opp!