Svigerfar er på nett!

Svigerfar er snart 77 år, men fra i dag er han koblet opp mot internett med bredbånd for første gang - jeg hyller! Han har hatt PC i noen år, men det har vært maskiner som sønner og svigersønn selv har skrapet, og derfor har dataerfaringene hans bestått av mye venting, knirking fra modemet og mer venting...

I dag pakket vi opp en flunkende ny Toshiba, monterte ADSL "gjør det selv pakke", var en tur innom "yr.no", åpnet mail, sendte mail, var en tur til innom "yr.no" og sendte mail med vedlegg - jeg er imponert over pågangsmotet til svigers!

Jeg har jo sagt at jeg skal skrive litt om IKT og læring her, og da tenker man jo ofte på unge mennesker i skolealder som skal lære seg digitale verktøy. Men like viktig er det jo å lære IKT for godt voksne og eldre mennesker, slik samfunnet har utviklet seg. Skal man henge med i dag, så bør man kunne sende en mail, bruke nettbank og beherske enkel nettsurfing.

Det krever mye innsats for å lære seg databruk for mange eldre, og derfor er det mange som lar internett seile sin egen sjø og håper at det snart går over. Når svigers nå skal lære seg å bruke data, så er det ikke gjort på en eller to kvelder. Det tar tid! Det er viktig å huske på at det som er intuitivt og logisk for unge databrukere, absolutt ikke er logisk og intuitivt for eldre mennesker som ikke har vokst opp med PC'er, dingser og dupeditter i alle varianter.

Jeg tror og håper svigerfar vil se og benytte mange av de fantastiske mulighetene som ligger på internett, selv om han nok aldri kommer til å adde meg på Facebook! Noe jeg ER helt sikker på er at trafikkmålingene på "yr.no" vil vise markert økt aktivitet de neste ukene!

Kanskje jeg kan bli tekniker hos HP?

På en stor skole som vår, så er det ikke til å unngå at datamaskiner blir ødelagt. Det kan være en tast som "blir borte", en skjerm som er kaputt,eller det kan være en maskin som "dør". Vi er heldigvis lite utsatt for hærverk, bortsett fra en periode tidligere hvor disse tastene plutselig ble bort. Irriterende nok det, men annen bevisst ødeleggelse har vi ikke hatt hos oss - så langt...

På Lysejordet skole, hvor jeg arbeidet tidligere, var vi to personer som delte ansvaret for IKT-ansvaret. Vi hadde ikke mye erfaring da vi startet, men vi lærte mens vi tastet og skrudde! Vi måtte nemlig lære oss å skru litt på disse maskinene vi hadde. I skolen hvor det er begrensede midler må man jo ta vare på hvert lille ram-kort, for man kan jo få bruk for det en gang! Så vi skrudde fra hverandre gammelt "skrap", plukket ut deler vi kunne bruke et annet sted, og så lærte vi en hel masse underveis. Vi gutta blir kanskje litt som små unger når vi kan skru og herje litt med utstyr som likevel skal kastes. Sånn er i hvertfall jeg!

Denne uken satt jeg så inne i på mitt lille datalager med en PC som var "død", og en PC som hadde knust skjerm etter et ublidt møte med gulvet... Jeg hadde tidligere i år hatt besøk av en tekniker fra HP som hadde byttet en skjerm for oss, og jeg hadde sett på med et halvt øye mens han holdt på. Jeg tenkte, der jeg satt, at her er det ingenting å tape - PC'ene hadde utgått forsikriking og var klare for gjennvinning. Så jeg satte i gang. Hentet en bunke skrujern hos vaktmesteren, og satte meg ned og skrudde!

Vet du egentlig hvor mange skruer det er på en HP 6120? Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne, så jeg skrudde ut alle sammen - sikkert 30 stykker! Jeg bendte litt her, og stakk skrujernet inn der, det kanket stygt, men enda flere skruer måtte ut før jeg endelig klarte å få av skjermen og kablene til denne. Når jobben var gjort, var det å skru inn alle skruene på nytt. Det viste seg at det hadde holdt å skru ut 8 skruer...

Det beste av alt: maskinen funket med "ny skjerm", skolen sparte penger, jeg lærte en hel masse - og så er det jo utrolig morsomt å skru! Det spørs likevel om HP har behov for meg som tekniker...

Den avgjørende ettermiddagen

Det hadde ligget en spenning i luften på personalrommet helt fra morgenen av, så det var ikke vanskelig å skjønne at her var det avgjørende ting som skulle skje senere på dagen. Enkelte snakket som vanlig med de andre kollegaene mens de nippet til den lunkne kaffen, lo som om de ikke hadde den minste angst for det som skulle skje. Andre satt tause ved bordet, og nikket fraværende når de ble spurt om noe.

Ettermiddagen kom plutselig, og etter at den obligatoriske "jobbe sent" baguetten var fortært i stillhet, var det ingen vei tilbake. Blyantene ble spisset, viskelærene lagt klare, bordet på arbeidsrommet ble ryddet og lastet opp med twist og cola. Hvordan skulle dette gå? Alltid var det en eller annen som presset seg fram med spisse albuer, krevde og krevde, men hadde lite å gi. Kanskje kunne det bli bedre i år? De virket jo ganske ok disse som sammen med meg de neste timene skulle forsegle min skjebne hele det neste året.

Det tok ikke lang tid før arbeisdsrommene var som trykk-kokere, det var synlige svetteperler på manges panner, mange var blanke og matte i blikket, mens enkelte så ut til å ha sett ett lys som gikk hus forbi de fleste andre. Det burde vært luftet, for et par av rommene luktet gympose, men lufting kunne man ikke ta seg tid til - det sto om hverdagen et helt år fram.

Skulle det bli en håpløs hverdag med tidlige oppstarter hver dag hele uken og sen avslutning fredag ettermiddag i år igjen? Nei, dette året var det min tur! Ingen spisse albuer skulle frata meg et godt arbeidsår, jeg skulle ikke bare være grei når noen ville bytte litt om på noe - jeg skulle slåss til hodet ikke klarte mer, øynene rant, cola'n var tom og favorittbitene spist opp. Før jeg kunne gå hjem og kaste meg nedpå sofaen som et slakt skulle jeg skulle klare å ha en god timeplan klar for neste skoleår!

På gamle tomter - hos fremtidens lærere

Tirsdag var jeg tilbake på Høgskolen i Oslo, ti år etter at jeg var ferdig med lærerskolen. Denne gangen skulle jeg ikke på forelesning, ikke skulle jeg henge ved "bordet vårt" i glassgaten og jeg skulle ikke på studentkroa i kjeller'n hvor vi vanket hver torsdag. Det var avslutning av Lærende nettverk som stod på agendaen denne dagen, men likevel kjente jeg en lengsel tilbake til bekymringsløse dager som student ved HiO.

Nå var det først og fremst en oppsummering av skolenes prosjekter dette skulle være, men høydepunktet for min del var tre studenters presentasjon av et prosjekt med Wiki i skolen. Det er utrolig gøy å se unge studenter fulle av energi, ideer og kunnskap! Prosjektet hadde vært å lage en Wiki som et prosjektarbeid i RLE for en 6. klasse, og det disse dyktige studentene hadde fått til på noen uker sammen med kontaktlæren og elevene var både imponerende og ikke minst inspirerende. Jeg fikk lyst til å reise tilbake til Grav for å sette i gang "prosjekt-Wiki" samme dag! Jeg fant bloggen til den ene studenten, Thomas Røst Stenerud, på Bård Vegar Solhjells blogg, så dere kan lese mer om Wiki-prosjektet der!

Lærende nettverk - hvordan har det vært? For vår skole har det vært supert. For tre år siden hadde vi liten maskinpark og få lærere med god IKT-kompetanse. Nå er vi en skole med en relativt god maskinpark, og vi har en lærergruppe som har hevet IKT-kompetansen betraktelig! Vi ønsker selvsagt å bli bedre på det meste, men Lærende nettverk har gitt oss et kraftig dytt i riktig retning.

(PS! Tenkte jeg skulle forsøke å hente inn en av disse lærerstudentene til en jobb skolen vår, men de var selvsagt allerede hanket inn av andre skoler, alle tre!)

Min egen blogg!

Ja, så har også jeg fått min egen blogg! Har lenge vært litt nysgjerrig på dette med blogging, men har ikke kastet meg på før nå. Det kan jo bli spennende å se hva dette skal bli til, men min interesse for skole, IKT og læring vil nok få mest plass her. Etter 9 år som lærer i Osloskolen skiftet jeg beite i august i fjor, og har siden da jobbet som undervisningsinspektør i Bærumsskolen. Etter snart et år på den andre siden av Lysakerelva har jeg fått et godt grunnlag for å kunne si noe om forskjellen mellom de to skolene jeg har jobbet ved, og ikke minst forskjellen mellom de to kommunenes drift av skolene. Dette vil jeg ganske sikkert komme tilbake til!