Er skolen klar for å betale for digitale innholdstjenester?

Den digitale utviklingen i samfunnet, og dermed også i skolen, har vært enorm de siste ti årene. På slutten av 1990-tallet og over i starten på 2000-tallet ble det investert i stadig mer datautstyr og programvare i skolene, men både maskinparken og tilgangen til god programvare til undervisningsbruk var ikke mye å skryte av. Internett var ennå ikke blitt allemannseie, og i skolen var det ofte bare noen få maskiner som var koblet mot nettet. Pedagogisk programvare på nett var heller ikke tilgjengelig, så derfor måtte man forholde seg til de programmene skolene hadde kjøpt inn og som var installert på den enkelte maskin. Få maskiner og dårlig utvalg av pedagogisk programvare gjorde at dataundervisning, for det het jo ennå ikke IKT, var noe de datainteresserte lærerne drev med.

2000-tallet kom, og den teknologiske utviklingen skjøt voldsom fart. Datamaskiner og internett ble raskt en naturlig del av hverdagen for de fleste av oss, og da den nye lærerplanen, Kunnskapsløftet, kom i 2006 var "Å kunne bruke digitale verktøy" blitt tatt inn som en av de fem grunnleggende ferdighetene. Digitale ferdigheter ble plutselig sett på som like viktig som "Å kunne uttrykke seg muntlig", "Å kunne uttrykke seg skriftlig", "Å kunne lese" og "Å kunne regne". Dette måtte jo få store konsekvenser for undervisningen i skolen?

Som en av de fem grunnleggende ferdighetene skulle nå digitale ferdigheter inn som en naturlig del av alle fag, men dette var lettere sagt enn gjort. Hvordan skulle man gjøre dette i praksis? Lærerne hadde ikke den kompetansen de trengte, datainfrastrukturen i skolene var dårlig, og det fantes lite god pedagogisk programvare i skolen og på markedet.

Sakte men sikkert er skolene blitt mer og mer digitale. Kommunene og skolene har brukt mye ressurser på infrastruktur og kursing av lærere, og selv om det har gått sakte i mange skoler, så bruker man i dag digitale verktøy i undervisningen i stadig flere klasserom rundt om i landet. Forlagene var raskt på banen med nettbasert digitalt innhold etter at Kunnskapsløftet kom, og best av alt for skolene - det var gratis! Forlagene og andre tilbydere har de siste årene kommet med stadig mer digitalt innhold tilknyttet sine læreverk, og det aller meste av dette har vært gode nettbaserte programmer gratis tilgjengelig på internett – helt frem til nå.
I høst ble Salaby, Gyldendals store nettsatsing på pedagogisk programvare det siste året, lisensbelagt. Dette har vært et meget populært nettsted for 1.-4. klasselærere og elever, og kanskje nettopp derfor ser nå Gyldendal en mulighet for å kunne tjene tilbake noen av pengene de har investert. I tillegg til Salaby finnes det et utall andre pedagogiske programmer/nettsteder som koster en årlig lisens, og det er mange av dem som er veldig gode.

Men er norske skoler klare for å betale for disse tjenestene?

Det sitter nok langt inne for skolene å skulle betale for disse tjenestene, for man er blitt relativt godt vant med at forlagene har laget mange gode åpne nettsider tilknyttet læreverkene. Når forlag og andre tilbydere nå ønsker betaling for digitalt innhold, så må de regne med å møte skepsis hos dem som sitter på pengesekken i skolene. Skolene er vant til å bruke penger på lærebøker, kladdebøker og blyanter. Og kanskje en PC eller tre når det er blitt litt penger til overs! Men med lisenser på stadig flere digitale pedagogiske innholdstjenester, så må kanskje skolene tenke nytt?

Jeg er ganske sikker på at skolene vil være villige til å betale for gode digitale pedagogiske nettsider og nettressurser som for eksempel Salaby, Multi digitale tavler, og Creaza i årene som kommer. Det vil nok bare ta litt tid før denne type programmer blir vanlig i de fleste norske skoler, for det må en pedagogisk nytenkning til i både skoleledelse og pedagogisk personale før en skole vil være klar til å betale hva det koster. Det er avgjørende at disse nettstedene ikke må tenkes på som dataprogrammer, men som pedagogiske læreverk på linje alle andre læreverk som allerede kjøpes inn i alle skoler. Økonomien i de fleste skoler tilsier også at man er nødt til å tenke nytt, for de færreste kan få i både pose og sekk. Kanskje må man kutte ut noen lærebøker i et fag eller to slik at man heller kan bruke pengene på en lisens til et nettbasert pedagogisk program?

Kunnskapsløftet legger opp til at elevene skal lære å bruke digitale ferdigheter som en naturlig del av undervisningen, og derfor er gode digitale pedagogiske programmer så viktig. Kjøper en skole en lisens til for eksempel Salaby eller Creaza, så får man tilgang til en rekke oppgaver, verktøy og andre ressurser som på en naturlig måte kan brukes og integreres i undervisningen i mange fag. Når man i skolene erkjenner at digitale pedagogiske innholdstjenester må vurderes sammen med og opp mot andre læreverk man vurderer å kjøpe inn til undervisningen, da er skolen klar for å betale det disse tjenestene koster.