Å gjøre en forskjell

Hverdagene i skolen er preget av høyt tempo og en uendelig mengde varierte arbeidsoppgaver. Dette merket jeg veldig godt i arbeidet mitt som lærer, men dette første skoleåret som undervisningsinspektør har, om mulig, gjort hverdagene enda mer hektiske og oppdelte. Man blir stadig avbrutt i det man holder på med, og dersom man skal få tid til å fordype seg i en arbeidsoppgave, så må man vente til man kommer hjem på kveldstid. Jeg klager absolutt ikke over for mange arbeidsoppgaver eller for stort press, for jeg er absolutt mest effektiv og synes dagene er mest morsomme når tempoet er stort og det "koker" litt. Likevel. Du verden hvor deilige de er, disse ukene i juni og august uten lærere og elever på skolen!

Man får gjort så mye! Endelig kan man få tatt unna bunkene som har vokst seg store på pulten. PC'ene som burde vært tanket med nye image i april blir plugget i og tanket. Skriveren som har stått med "Ute av drift" lapp påklistret blir byttet ut. Projektorer henges opp i klasserom. Planleggingsdagene i august planlegges. I tillegg har man endelig litt tid tid. Tid til å legge planer. Tid til å til å tenke over hvorfor man jobber med det man jobber med. Tid til å tenke over hva som er skolens kjerneoppgaver.

Vi er her for å gi alle våre elever en best mulig skolehverdag. Absolutt alt vi gjør i skolen, alle planer som skrives, hver datamaskin som repareres, alle workshops og kursing som gjennomføres, hver lyspære som skiftes, alle kartleggingsprøver som rettes, alt vi gjør av sosialt arbeid, oppdatering av hjemesiden... - alt dette vi gjør av smått og stort gjør vi fordi vi ønsker å skape en best mulig skole. Midt i en hektisk skolehverdag er det fort gjort å glemme dette aller viktigste. Det som gjør at mange av oss brenner for det vi holder på med, selv om det ikke gjør oss rike på penger. Ønsket om å gjøre en forskjell.

Snart skoleferie!

Skoler i juni er noe for seg selv. Du merker det så fort du tar steget inn på personalrommet. Det er noe i luften. Noe med stemningen. Det koker, men samtidig er stemningen lett og glad. Bøker lempes, pulter flyttes, gammelt skrot kastes, veldig gammelt støv som lå under skrotet tørkes vekk. Noen tar med seg favorittstolen inn på nytt arbeidsrom, for den knirkete og skjeve som står der fra før duger ikke. De smiler, lærerne, mens de jobber som bryggesjauere, for de vet at det ikke er lenge igjen.

Det er bare fire kuler igjen på dimmelenken til en av lærerne som har vært med oss gjennom mange "sesonger". Dette blir den aller siste. På fredag leveres nøklene, og smilet hennes er ikke til å ta feil av - hun gleder seg. Gleder seg gjør bibliotekaren også, ikke til å gå av, men til å ta ferie. Biblioteket er fullt av bokstabler, og stadig kommer små "sherpaer" fra de ulike klassene og gjør stablene enda høyere. Men de må scannes, alle sammen, bøkene altså, for alt må være klart til nytt skoleår i august før hun kan gå ut i ferie med god samvittighet. Da får hun endelig tid til å sette seg ned for å kose med en av alle disse bøkene hun elsker. Skal hun gå løs på Stieg Larsson i år, eller skal hun ta for seg en av klassikerne...

Det synges på Grease i 7. klassfløyen mens det forberedes en dans i etasjen over. Vaktmesteren henger oppunder taket i gymsalen, for noen har bedt om lys til forestillingen sin. En lærer leter etter en mikrofon, mens en gjeng 6. klassinger klipper musikken til dansen sin på PC'en. Kulturvertene forbereder plasseringen til årets siste fellessamling, samtidig som en gjeng 5. klassinger øver på "frikar"-oppvisningen sin på noen matter i hjørnet.

På et arbeidsom, mellom bøker og papirhauger, permer og trillebord, sitter en lærer og skriver en halvårsrapport, og på den andre siden av haugen rettes det prøver. Likevel klager ingen. En lærer tar med en kjempebunke hjem - må ha all rettingen klar innen tirsdag, så det får bli en lang kveld igjen.

Det har forsåvidt blitt mange lange kvelder gjennom året, men akkurat nå gjør det ikke så mye. Nå skal man endelig få lønn for strevet. Lange høst- og vinterkvelder med retting og kommentering. E-post og telefoner til og fra foreldre. Flikking på klassens hjemmeside. Litt mer retting. Høye skuldre på søndag kveld - "hva skal vi gjøre i morgen?" Forberedelsene man ikke fikk gjort denne ettermiddagen heller. Den evige bekymringen for enkeltelever.

Det må nødvendigvis bli tøft å gjøre unna et årsverk på 39 uker, men det er ikke i juni man som skoleleder foreslår at et utvidet arbeidsår kanskje kunne lettet på trykket for lærerne gjennom året - for i dag er det kun fire kuler igjen på lenken. God ferie!

Kan det være negativt at elevene får egen PC?

Fra høsten av vil alle elever i videregående skole i Asker og Bærum få sin egen PC, og dette slår Budstikka stort opp i gårsdagens avis. Det er flott at saker om skolen får oppmerksomhet, men her velger avisen "feil" vinkel på saken.

Budstikka kunne ha skrevet en gladsak om at alle elver nå endelig får sin egen PC, og at skolene i distriktet derfor får en flott mulighet til å drive god fremtidsrettet undervisning etter Kunnskapsløftet. Men, neida - avisen vinkler saken slik at det blir fremstilt som negativt at alle elevene får egen PC.

Store deler av reportasjen handler om at elevene ikke kommer til å følge med på læreren som underviser, fordi de sannsynligvis vil være opptatt med å chatte og surfe på morsomme nettsider som kommer til å ta all oppmerksomhet. Man har funnet en kritisk lærer og en kritisk professor som underbygger den kritiske artikkelen.

Nederst i artikkelen har de funnet plass til en liten kommentar fra Bengt Jacobsen i Akershus fylkeskommune. Han er glad datatilbudet snart er på plass, og han uttaler positivt: "Herfra og ut ligger suksessen i hvordan vi bruker utstyret. Pc-er kan være en potensiell avledningsfaktor, men distraksjoner har man hatt til alle tider".

Jeg er klar over at man ønsker å utøve kritisk journalistikk i avisene, men man må ikke for enhver pris konstruere problemer før problemene er oppstått. Avisen kunne denne gangen kjørt en flott positivt vinklet sak hvor Bengt Jacobsen fikk den største plassen, og ikke latt de kritiske røstene dominere. I neste omgang, om et år eller to, så ville det selvsagt vært viktig og riktig at Budstikka kritisk fulgte opp PC-bruken i skolene. Blir maskinene brukt slik at de gir positivt utbytte for elevene, eller stjeler de all oppmerksomhet?

Ved Grav skole er vi langt unna en PC til hver elev, men vi har en brukbar maskinpark som brukes flittig av lærere og elever. Vi ønsker oss likevel enda flere maskiner fremover, slik at vi kan benytte datamaskinen som et viktig verktøy i enda flere fag. Målet er at PC-bruken skal bli en naturlig del av skoletimene, og våre 7. klassinger har i år testet ut elevblogging med stort hell som en del av undervisningen i flere fag.

Den teknologiske utviklingen går i et forrykende tempo, og jeg mener at det er helt avgjørende at skolen henger med i svingene. Dette har fylkeskommunen nå skjønt, og de fortjener derfor ros og ikke kritikk! Under NKUL- konferansen (Nasjonal konferanse om bruk av IKT i utdanning og læring) i Trondheim i mai, fokuserte kunnskapsministeren, Bård Vegard Solhjell, på nettopp dette i innlegget sitt. Han la vekt på at en av de viktigste grunnene til bruk av IKT i skolen er å bringe verden mer inn i skolen. Det er avgjørende at skolen tar i bruk mulighetene ny teknologi gir oss for at skolen skal oppleves som relevant for elevene.

Skolen kan ikke bare leve sitt eget liv i det gamle når verden utenfor går videre i stort tempo. Visst skal vi ta vare på det beste i det som har vært, men både kritiske lærere, kritiske professorer og kritiske journalister må innse at "forelesninger" fra kateteret med elever som lydig noterer med blyant på ark ikke er fremtidens skole!

Livet uten Fronter

Jeg har nå gått gjennom et skoleår uten Fronter, eller noen annen læringsplattform (LMS) for den saks skyld. I august i fjor hoppet jeg over fra Oslo kommune til Bærum kommune, og der har man ingen LMS i barneskolen. Ikke Fronter. Ikke It's learning. Ikke PedIt. Hvordan skulle dette gå?

I Osloskolen har Fronter vært en helt naturlig del av hverdagen for alle elever, lærere og skoleledere i mange år, og plattformen brukes til lagring, deling, prøver, innleveringer, informasjon, fraværsføring og mye mer. Selv de som var motstandere av læringsplattformen i utgangspunktet, kan ikke tenke seg en hverdag uten den i dag. "Har dere ikke læringsplattform?" - "tuller du?" - "jeg hadde aldri klart meg uten Fronter!", er kommentarer jeg får når temaet diskuteres med lærervenner i Osloskolen.

Men det går an! Hverdagen blir bare litt mer kronglete. Det meste av felles informasjon går nå via e-post og internavis, minnepinner er ytterst viktig for å kunne jobbe hjemmefra, prøver lages på papir, fravær føres med penn i protokoll, mapper ligger på eget område på server som krever innlogging (tar tid...)osv, osv, osv...

Som et alternativ til en tradisjonell læringsplattform, forsøker vi ved vår skole å bruke vår hjemmesideløsning for hva den er verdt! Tidligere Skoleveven, nå Moava, er hjemmesideleverandør til alle Bærumsskolene. Dette skoleåret har en av våre klasser, sammen med en ivrig lærer, vært med på å teste ut elevblogging. Elevene har fått tilgang til egen blogg under skolens hjemmeside, hvor de har mulighet for å skrive tekst, laste opp bilder og film og dele arbeid. De kan publisere oppgaver og laste opp lekser, og lærer kan enkelt publisere felles informasjon til alle elevene. Rett og slett mange av de tingene vi har savnet i fraværet av en LMS. Elevene har storkost seg, lært masse, og de har kommet med konkrete tilbakemeldinger til Moava på hvordan løsningen har fungert.

Det aller beste ved denne løsningen er at de fem seks ansatte i Moava virkelig er dedikerte og entusiastiske i sitt arbeid for å skape en best mulig løsning for oss brukerne, og de er reelt opptatt av våre ønsker og behov! Jeg har stor tro på at Moavas elevblogger kan bli den plattformen og hjelpemiddelet vi i Bærumsskolen trenger for å kunne drive skikkelig god fremtidsrettet undervisning. Samtidig vil bruken av elevbloggene hjelpe oss til å nå Kunnskapsløftets mål om å gjøre IKT til en naturlig del av undevisningen på en genial måte.

Der en tradisjonell LMS på mange skoler har endt opp som en filserver for lærere og elver, tror jeg at en velfungerende PLE (personal learning environment), som elevbloggene er, vil kunne bli det fremtidsrettede verktøyet skolen trenger.

"Alle" er på Facebook, men hvor er læreren?

Brukerne av Facebook blir stadig yngre, og er du ikke på "Face" i 7. klasse, så er du "helt ute"! Slik føles det i allefall for dem det gjelder. At alderen på brukere av nettsamfunn som Facebook stadig går nedover, gir oss noen nye utfordringer og mange spennende problemstillinger å diskutere. Jeg skal ikke bruke mye tid her på diskusjonen rundt aldersgrensen på 13 år for Facebook, for den sniker de unge seg rundt lett som ingenting - og "alle gjør det jo!"

Mer interessant er det å diskutere hvor de voksne er, eller hvor læreren er oppe i dette. David Truss har mange spennende tanker rundt dette temaet. Han peker blant annet på at foreldre passer på barna sine på lekeplassen, og at lærerne passer på barna på skolen - men hvem passer på barna når de er online? Bør vi la elevene være på Facebook alene, eller bør kankje heller være der med dem og ha dem som venner? Vi skal ikke være kameratslige og uformelle med dem, men, som han siterer Gordon Neufeld: "we are simply a significant adult presence, modeling appropriate behavior, and connecting with them in a meaningful, respectful way. The internet is no place for an unsupervised playground!"

Jeg synes dette er spennende tanker, men jeg vet ikke om jeg er helt enig i at læreren bør bli venner med elevene sine på Facebook. Jeg tror at det er viktig at de unge har et sted hvor læreren ikke "overvåker", men det betyr ikke at ikke voksne bør være til stede online. For meg er det naturlig at foreldre følger med på hva barna driver med - også på nett. Det betyr i denne sammenhengen at foreldre bør være venner med sine barn, slik at de kan holde litt oppsyn med eventuell uønsket adferd. Det at voksne er tilstede online, vil gjøre noe med omgangstonen blant de unge, og vil forhåpentligvis kunne begrense mobbing og trakassering.

Om lærerne ikke trenger å bli venner med elevene sine på nett, så MÅ de sette seg inn i hva de holder på med der! Enhver som jobber med barn og unge må gjøre en jobb for å sette seg inn i hva som rører seg i de unges liv, og for dagens unge er internett og nettsamfunn en stadig viktigere del av deres hverdag - enten man liker det eller ei!